MINNER.

         Vår første leonberger Marco måtte få slippe sine lidelser alt for tidlig p.g.a. store

              smerter med hd. Siste tida hadde han store problemer med å reise seg, måtte hjelpe

              han på beina. En utrolig herlig gutt som vi har mange minner om.

             Nadine var en helt utrolig herlig jente som vi forgudet på alle måter. Som mor til våre

             valper, var det en stor opplevelse å se henne prege dem, hun var bare helt fantastisk.

             Like før hun ville ha fylt 8 år begynte hun å skrante, vi forsto at hun var syk.

             Fikk først ett anfall, ble helt kald, kom seg igjen, så kom neste, besøk hos veterinæren

             viste at hun hadde kreft i mageregionen. En utrolig tung avgjørelse, men fikk sovne inn

             i far sine armer. En sterk opplevelse for oss , som aldri blir glemt, avskjeden med datteren

            Hena og sønnen Thello før hun ble gravlagt. Kan nok ikke ordlegges, ingen kan overbevise

            oss med at hunder ikke har sjel og følelser.

            Sofus som var en Bischon Frise levde ett godt liv blant våre store hunder. Han var vår datter,

            Trine Lise, sin hund. Han ble 10 år.

            Der var det kreften som hadde gjort det slik at han måtte få slippe lidelser.

            En aktiv liten krabat, som trodde han var alfa over våre store hunder. 

          Thello er vansker med å ordlegge minner etter, han var bare fantastisk på alle måter.

          Skal det ordlegges, kommer mange følelser inn over oss. Thello hadde en tid problemer

          med "slakk" i haseleddene, så på vinterstid når han var ute for å løpe sammen med tispene

         våre, ble han bare liggende, når far skulle få han inn, klarte han ikke få med bakparten.

         Hos veterinæren ble det konstatert med røntgen, haseledd var helt ødelagt, vanskelig operasjon,

         som nok ikke kom til å bli vellykket. En meget tung avgjørelse for far å ta, uten at mor

         fikk ta farvel. Mor var på ferie hos vårt barnebarn den uka.

         Shingi er den største og mest ufattelige tragedien som vi noen sinne har opplevd.

         Hun var en utrolig herlig hund, som aldri lot seg påvirke av noe, en herlig hund på alle måter.

         Vi er så utrolig glad i våre hunder, som våre barn å regne. Hun hadde valpekull på 8 valper, fikk

         noe som kalles ventrikkeldilatasjon, nesten det samme som magedreining, da valpene var 4 uker.

         På vei til Bodø døde hun i far sine armer, en forferdelig og sterk opplevelse må jeg innrømme.

         I det øyeblikk Shingi døde, det var om natta, kom sola opp og lyste ned på henne.

         Bestemte oss for at en valp fra henne skulle kalles Sol , i stamtavla måtte det da bli Sleeping Beauty.

         En opplevelse som også har brent seg inn i våre hjerter for all tid, er når Shingi kom hjem, Hena

         tok farvel, Hena hadde 6 valper selv, adopterte Shingi sine 8 valper, så hun hadde 14 valper som

         hun var mor for. Vi er evig i takknemmelighet for Hena, det er nok ikke mange som henne.

         Det var en forferdelig periode å se hvor mye Hena sørget over Shingi, etter hun hadde ammet valpene,

         gikk hun ned til grava, lå der i timevis og sørget.

        Ronja var far si jente helt klart, en herlig hund på alle måter, fikk leve et langt liv, ta del i alt som var.

        Aldri hadde hun noen plager i sitt lange liv.Da hun hadde fylt 11 år oppdaget vi en kul i buken på henne.

        Den vokste fort til, og i løpet av 4 mnd. var den så stor som en tennisball. Veterinæren mente at kreften

        hadde spredd seg til lunger og lymfer.

        Operere henne for det, var helt uaktuelt, hadde nok aldri kommet seg igjen, hadde bare vært en kort utsettelse.

       Kleo var en utrolig vanskelig beslutning for, men innså at her var noe som var galt. En herlig hund på alle

       måter, til vi innså at hun hadde sine lidelser med smertet.

       Les mere om KLEO

       En ufattelig tung avgjørelse for oss var det å bestemme at tiden var inne for at Hena måtte forlate oss. 

       Minnes  HENA'S 9 ÅRS  dag. Vi var overbevist om at vi kom til å feire bursdag med henne i enda noen år,

       men det går ikke alltid som man håper og tror. 

       Hun hadde aldri vært syk en dag selv om hun var over 9 år, så kom det med full tyngde over henne.

       Her var det dannet seg en svulst som virket inn på sentralnervesystemet. Siste 5 dager spiste eller drakk

       hun  ikke, hvor mye vi enn forsøkte få i henne noe. Vi så tydelig at hun hadde smerter og at hun led.

       Hun fikk sovne stille inn, slippe mer smerter. En tung opplevelse når far kom hjem , våre andre hunder

       skulle ta farvel med henne. Enda verre er det å se hvordan Lily sørger, hun var så avhengig av mammaen sin.

        Når kvelden kom så krøp hun tett inntil Hena og brukte hofta som hodepute.

       Savnet av Hena er alltid her, hun var umistelig. Den fødte alfa hunden som nok ingen av våre kan leve opp til,

        en utrolig herlig mor for sine valper og adoptivmor for Sol og hennes søsken.

       Utrolig tungt er det når vi mister våre kjære, men vi klarer ikke innse vi har dem på begrenset tid.

       Et liv uten hund er nok ikke noe liv å leve for oss, dem gir oss enormt med hengivenhet og glede,

       så får vi heller takle sorgen med å miste dem, selv om det er tungt for oss.

       Vi glemmer deg aldri, kjære Hena.