Som hundeeier og oppdretter har vi opplevd fortvilelser og glede.
Men det er ikke til å komme fra, mange minner kommer vi nok aldri fra.
Vår kjære Kleo fikk sovne inn i far sine armer 11. juli.
For flokken sin siste 6 mnd, var hun nok ikke så lett å ha med, stadig knurring
å frempå for dem. Deres måte å takle det på, overså henne, selv mamma Hena
likte ikke være ute sammen med henne.
Når hun kom ut, skulle alle inn, ønsket ikke være sammen med henne.
Fra vår side har vi hele tida forsøkt analysere hva som kunne være problemet.
Vi kan overhode ikke se at vi har gjort noe feilaktig på noen måter.
Vi oppdaget på Kleo for ei tid tilbake, hun væsket på høyre øye, trodde hun hadde
fått en infeksjon, behandlet alle våre hunder, som man da bør gjøre.
Seneste perioden merket vi at øyet var annerledes, var urolig og gretten på
alle våre hunder, stresset og kunne ikke være i ro, kunne gå urolig rundt i huset
om natta, begynte bli sliten av seg i tilegg.
En meget tung avgjørelse var det for oss, men vi har ett stort ansvar for våre
hunder, resultatet hadde nok blitt, hele flokken påvirket og ødelagt.
Kleo sovnet inn i far sine armer, fikk resultat av obduksjon, hadde en svulst som lå
ved hjernen på henne. Med trykket fra den, var det nok også den sannsynlige årsak
endring av øyet, hun måtte selvfølgelig også hatt store smerter. Hun var far og mor si
jente fullt og helt, en meget stor personlighet, forståelig med smerter hun kunne bli slik.
Selv sitter vi med en sterk skyldfølelse, som er en kamp for å overvinne, men innerst
inne , så var det en riktig avgjørelse, utsettelse hadde nok bare medført mer smerter.
Kleo sover sammen med våre andre hunder, ligger ved siden av sin bestemor Ronja.
Finnes det en hundehimmel, så er hun nu sammen med våre hunder som vi har mistet.
Alle gode minner om henne skal vi bevare, triste minner forsøke glemme.
